Når du fungerer på jobb, men ikke har det bra

Klokka fem var ikke balanse

Det var ofte mørkt ute når jeg begynte dagen. Jeg drakk vann, gikk gjennom planen min og forberedte meg på kundemøter. Etter at jeg deltok på Helvetesuka, ble det å stå opp klokka fem en del av rutinen min. Jeg leste om folk jeg så opp til, blant dem som snakket om vaner, selvdisiplin og suksess. Jeg ville bli bedre, få mer gjort og ligge foran.

Det var ikke én spesiell morgen. Jeg gjorde dette dag etter dag over lang tid. Jeg var gjerne på kontoret mellom halv sju og åtte. Jeg hadde kundemøter, laget løsningsforslag og tok tak i strategi, markedsføring, innhold og nye inntektsmuligheter. Jeg sa ja og satte i gang.

Jeg tenkte at jeg var pliktoppfyllende og effektiv. I ettertid ser jeg også at jobb og prestasjon holdt meg i bevegelse. Så lenge jeg hadde noe å gjøre, slapp jeg å stoppe opp og kjenne etter hva som foregikk i meg.

“

«Så lenge jeg hadde noe å gjøre, slapp jeg å stoppe opp og kjenne etter hva som foregikk i meg.»

Jeg leverte. Jeg sa ja. Jeg holdt det gående.

I perioder jobbet jeg 60–70 timer i uka. Jeg vet det fordi jeg loggførte ukene mine, brukte kalenderen og fulgte med på aktiviteten i arbeidssystemene. Jeg ville bygge opp et nytt forretningsområde og hadde mange ideer. Jeg tok på meg mer enn det som egentlig var plass til i én vanlig arbeidsuke.

Jeg var et ja-menneske. Jeg stilte opp for andre og forventet ofte at andre skulle ha samme kapasitet som meg. Samtidig var jeg på jakt etter anerkjennelse. Jeg ville bli sett, få tillit og få bekreftelse på at arbeidet mitt betydde noe. Når den bekreftelsen uteble, jobbet jeg gjerne enda mer.

Jeg ser nå at dette også gikk ut over folk rundt meg. Jeg var intens, utålmodig og kunne være sint. Jeg forsto ikke da hvor mye av det som kom innenfra, og hvor lite jeg egentlig tok vare på meg selv.

Jeg var på jobb. Men jeg hadde det ikke bra.

På jobb kunne jeg snakke med kunder, ta møter og levere det som var forventet. Etter arbeidstid var det ofte vanskeligere. Jeg sov dårlig og hadde mye tankekjør. I perioder søkte jeg alkoholen fordi jeg ville slippe unna tankene og smerten. Noen ganger strakk drikkingen seg over flere dager, og det tok tid før jeg følte meg i vater igjen.

Selvmordstankene var der samtidig som jeg sto opp og dro på jobb. Jeg hadde vondt i magen, dårlig samvittighet og mye uro. Jeg ble god til å skjule hvor vanskelig det var. Jeg tror ikke menneskene rundt meg så hele bildet.

Jeg trodde lenge at prestasjon var et bevis på at jeg hadde kontroll. Men det at jeg klarte å gjennomføre en arbeidsdag, fortalte ikke hele sannheten om hvordan jeg hadde det.

Tegnene kan være lette å bortforklare

Når jeg ser tilbake, skjønner jeg hvor lett det var å forklare bort det jeg kjente på. Jeg jobbet mye fordi jeg hadde ambisjoner. Jeg sov lite fordi dagene var lange. Jeg var irritert fordi folk ikke forsto hva jeg prøvde å få til. Jeg fant en forklaring på hvert enkelt tegn, men så ikke summen.

Helsenorge beskriver at stress kan vise seg på ulike måter, blant annet som søvnendringer, lite energi, uro, dårlig konsentrasjon eller irritabilitet. Slike tegn sier ikke alene hva som ligger bak, og de stiller ingen diagnose. Men hvis noe endrer seg over tid, kan det være en grunn til å stoppe opp og fortelle noen hvordan du har det.

Hvis du kjenner deg igjen, kan du begynne med å legge merke til hva som har endret seg – søvnen, tålmodigheten, gleden over ting du vanligvis liker, hvor mye du jobber, eller hva du gjør for å holde ut etter jobb. Du trenger ikke ha en ferdig forklaring før du ber om en samtale. Jeg har også skrevet om hvordan noen menn bruker prestasjon til å skjule at de strever, i artikkelen «Hvorfor menn blir så flinke til å fungere».

Arbeidsplassen er en del av bildet

Det jeg forteller, handler om mine valg og det jeg ikke klarte å se da. Det betyr ikke at alt ansvar ligger hos den enkelte. Arbeidstilsynet peker på at arbeidsmengde, tidspress, uklare eller motstridende forventninger og manglende støtte kan være belastninger i arbeidsmiljøet. Hvordan jobben organiseres, og hvilken støtte som finnes, betyr også noe.

Hvis jobben er en del av det som tærer på deg, kan det være aktuelt å snakke med en leder, verneombud eller tillitsvalgt. Arbeidstilsynet understreker at arbeidsrelatert stress ofte må håndteres på virksomhetsnivå. Det betyr ikke at du må kunne bevise hva som er galt før du sier fra.

Som kollega eller leder kan du spørre konkret og lytte ferdig. Ikke trekk en diagnose ut av at noen jobber mye, blir stille eller virker irritert. Spør heller hva som er krevende nå, hva som har endret seg, og hva som kunne gjort arbeidshverdagen litt mer håndterlig.

Å be om hjelp endret hva som var mulig

1. september 2025 tok jeg kontakt med fastlegen og ba om hjelp. Jeg sluttet å drikke den dagen. Jeg fikk behandling og støtte. Etter hvert begynte jeg å ta pauser og sette av tid uten planer. Jeg prøvde å spille mer på lag med meg selv.

I dag er jeg alkoholfri, og jeg har det svært godt. Det betyr ikke at alt ble løst på én dag. Det betyr at det ble mulig å begynne da jeg sluttet å late som og lot andre få vite hvordan jeg faktisk hadde det.

Jeg har fortalt mer om det første døgnet etter at jeg ba om hjelp i artikkelen «Hvordan spør du en mann hvordan han egentlig har det?». Der skriver jeg om hva det betydde å møte et menneske som var rolig, lyttet og forklarte hva som skulle skje videre.

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, trenger du ikke vente til du har funnet de riktige ordene. Du kan begynne med: «Jeg har det ikke bra, og jeg trenger hjelp til å finne ut av neste steg.» Snakk med noen du stoler på, fastlegen eller en annen fagperson.