Jeg lærte tidlig å stå rett, gjøre som jeg fikk beskjed om og ikke vise det som gjorde vondt. Jeg ble flink til å overleve. Dette er historien om hvorfor det tok meg så lang tid å lære å leve.
01
Det et barn ikke har ord for
Jeg vokste opp i Ramsund. Som barn ble jeg utsatt for seksuelle overgrep av en voksen mann familien hadde tillit til – en venn av pappa. Jeg forsto ikke hva som skjedde, og hadde ikke ordene som kunne fortelle meg at det var galt.
Jeg lærte at en mann skulle tåle, prestere og holde følelsene for seg selv. Jeg har senere kalt meg selv en tinnsoldat: stiv, pliktoppfyllende og livredd. Stillheten ble en måte å overleve på.
«Jeg trodde styrke betydde å bære alt alene.»
02
Tre tap som forandret alt
I 2015 mistet jeg mamma. Hun var alkoholiker, og alkoholen tok henne til slutt – altfor tidlig. I mars 2017 mistet jeg broren min etter et langt liv preget av psykisk sykdom og rus.
Så mistet jeg sønnen min, Olav Marius, til selvmord. Det finnes ingen tomhet som ligner den en far bærer etter å ha mistet et barn. Sorgen, skylden og spørsmålene forsvant ikke. Jeg ble bare stadig flinkere til å løpe fra dem.
03
På utsiden fungerte livet
Jeg jobbet mer. Presterte mer. Tok ansvar, bygget prosjekter og smilte når noen spurte hvordan det gikk. Jobb, tempo og alkohol ga meg avstand til det jeg ikke klarte å kjenne på.
Samtidig fantes alt som virkelig betydde noe: Renate, datteren min Mollie og guttene jeg får være bonuspappa for. De ble mitt hvorfor – kjærligheten, tryggheten og livet jeg risikerte å miste mens jeg forsøkte å overbevise alle om at jeg hadde kontroll.
«Det farligste er ikke alltid at menn sliter. Det er hvor flinke vi kan bli til å skjule det.»
04
Tre ord som endret retningen
Den 31. august 2025 satt jeg i skogen bak huset mitt, kjempefull og full av kokain. Jeg ville ta mitt eget liv. Politihelikopteret over Heggedal den kvelden var en del av helseoppdraget som ble satt i gang.
Dagen etter, 1. september 2025, sa jeg endelig ordene jeg hadde brukt et helt liv på å unngå: Jeg trenger hjelp. Jeg sluttet å drikke og begynte å møte sannheten. Ikke fordi alt plutselig var løst, men fordi jeg ikke lenger ville flykte fra det som gjorde vondt.
Veien tilbake har handlet om mer enn å slutte med rus. Den har handlet om å sove, være til stede, be om støtte, reparere relasjoner og spille på lag med meg selv. Ikke én stor solskinnshistorie, men små valg – én dag og ett steg av gangen.
06
Derfor forteller jeg
Jeg er ikke terapeut, og jeg har ikke alle svarene. Jeg er et menneske med levd erfaring – med overgrep, sorg, skam, alkohol og den ensomheten som kan gjemme seg bak et velfungerende ytre.
Nå skriver jeg bok og holder foredrag fordi jeg tror gjenkjennelse kan åpne en dør. Jeg vil bidra til rom der mennesker kan senke masken, bli sett og fortelle hvordan de egentlig har det – særlig menn som har lært at styrke er det samme som stillhet.
Jeg kommer til å bruke stemmen min så lenge jeg har puls. Hvis min historie gjør det litt lettere for ett menneske å si «jeg trenger hjelp», er den verdt å fortelle.