«Jeg trenger hjelp.» Tre ord som tok meg nesten et helt liv å si

Jeg var flink til å holde det gående

I lang tid hadde jeg klart å holde hverdagen i gang utad, samtidig som jeg prøvde å slippe unna det som foregikk på innsiden.

Jeg jobbet, hadde planer og stilte opp. Jeg var vant til å være den som hjalp andre. Det var lettere å spørre hvordan de hadde det enn å fortelle hvordan jeg selv hadde det.

På utsiden kunne det se ut som om jeg hadde kontroll. På innsiden var det mye jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Jeg tror lenge jeg brukte det at jeg fungerte som et bevis på at jeg hadde det greit. Det var det ikke.

“

«Å be om hjelp var ikke slutten på styrken min. Det var første gang jeg brukte den riktig.»

Det var lettere å hjelpe andre

Jeg har ofte vært den som stiller opp. Jeg har hjulpet familie og venner, og prøvd å være der når andre har strevd. Det falt meg mer naturlig å vende oppmerksomheten utover enn å spørre hva jeg selv trengte.

Etter at sønnen min, Olav Marius, døde i 2021, ringte jeg dagen etter til Mental Helse og spurte om jeg kunne hjelpe dem. Det sier noe om hvor automatisk den rollen kunne være for meg.

Jeg husker også gode stunder med ham og interessene hans, blant annet motocross og rallybiler.

Jeg vet ikke nøyaktig hvordan sorgen hang sammen med krisen jeg senere sto i. Kanskje hadde mye samlet seg over tid. Det er min egen usikre forståelse i ettertid, ikke en forklaring jeg kan slå fast.

Da jeg ikke klarte å skjule det lenger

31. august 2025 var jeg alene i skogen etter en periode der alkohol og rus hadde tatt stadig større plass. Jeg hadde det svært dårlig og hadde selvmordstanker.

Dagen etter sa Renate at vi skulle ta én ting om gangen. Jeg ringte fastlegen. Da jeg først ikke fikk time, sa jeg at jeg trengte hjelp nå.

Hos fastlegen fortalte jeg mer ærlig enn jeg hadde gjort på lenge om hvordan jeg hadde det, og om alkohol, kokain og tankene jeg hadde hatt. Renate fikk også vite mer om rusbruken min enn hun hadde visst før.

Jeg hadde brukt lang tid på å holde dette skjult. Nå hadde jeg fortalt det til Renate og fastlegen.

Noen hjalp meg med neste steg

Jeg fikk hjelp videre. En rolig sykepleier forklarte hva som skulle skje, steg for steg. Etter alt kaoset jeg hadde kjent på, gjorde det en forskjell at noen møtte meg uten å dømme og hjalp meg med å forstå neste steg.

Jeg trengte ikke å ha en ferdig plan for livet. Jeg trengte hjelp til det som lå rett foran meg.

Jeg har også skrevet om hvor viktig det kan være å bli møtt med ro når du endelig forteller hvordan du har det. Hvis du er bekymret for noen og lurer på hvordan du kan åpne samtalen, kan du lese hvordan du kan spørre en mann om hvordan han egentlig har det.

Hjelp var en begynnelse, ikke en snarvei

Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt ble bra med én gang. Sånn var det ikke. Det tok tid å ta imot hjelp og være ærlig om det jeg lenge hadde prøvd å slippe unna. Det var også dager med frustrasjon og motstand.

Bedring gikk ikke i en rett linje. Men noe hadde endret seg: Jeg hadde sagt det høyt. Jeg trengte ikke lenger late som om jeg skulle klare alt alene.

For meg var det å be om hjelp ikke et tegn på at jeg hadde gitt opp. Det var første gang på lenge jeg prøvde å ta vare på meg selv.

Jeg har skrevet mer om hvordan det kan se ut når man fungerer utad, men ikke har det bra, i «Hvorfor menn blir så flinke til å fungere».

Du trenger ikke ha hele historien klar

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, trenger du ikke vite nøyaktig hva du skal si. Du trenger heller ikke forklare alt på én gang. Kanskje holder det å begynne med én setning til noen du stoler på: «Jeg har det ikke bra, og jeg trenger at du blir her litt.»

Hvis det er vanskelig å si til noen du kjenner, kan du kontakte fastlegen. Du kan også be en person du stoler på om å bli med eller hjelpe deg med å ta den første kontakten.

Hvis noen forteller deg at de strever, trenger du ikke finne den perfekte løsningen. Du kan lytte, spørre hva de trenger akkurat nå og hjelpe dem videre til støtte. Du skal ikke måtte bære ansvaret alene.