Håp begynner med en samtale

Et rom for det vi bærer

Torsdag 15. oktober 2026 møttes vi på Artilleriverkstedet, Kommandørkaptein Klincks vei 1 i Horten. Det var to økter: dag kl. 11–15 og kveld kl. 18–22. Sammen satte vi ord på sorg, psykisk helse, utenforskap, tap, håp og motet til å be om hjelp.

Målet var ikke å komme med enkle svar, men å skape et rom der mennesker kunne lytte, kjenne seg igjen og kanskje våge å ta samtalen de hadde utsatt.

“

«Håp betyr ikke at alt er enkelt. Håp kan være at noen blir værende.»

Mange stemmer, mange erfaringer

Jeg sto på scenen sammen med flere sterke stemmer og mennesker med egne erfaringer. Dagen åpnet med velkommen og innledning fra Anita og Tom, før jeg holdt foredraget mitt.

Anita fortalte om sin bakgrunn og møtte Sebastians venner i en panelsamtale ledet av Tonje. Gjennom programmet møtte publikum også Christopher de Lange, Ada Sofie Austegard, Bror Mental Helse og Chris-Helen Echrehaug.

Programmet rommet personlige historier, samtaler, refleksjoner og spørsmål fra publikum. For psykisk helse handler ikke bare om å lytte til dem som står på scenen. Det handler også om å gi plass til menneskene i salen.

Når samtalen får begynne

Jeg tror mange kjenner avstanden mellom det vi viser utad og det vi egentlig bærer på. Vi kan møte på jobb, levere, smile og svare «det går bra» – samtidig som noe på innsiden har begynt å rakne.

Derfor trenger vi flere samtaler som ikke stopper ved det høflige svaret. Vi trenger rom der det er lov å si: «Jeg har det ikke bra», «Jeg savner ham», «Jeg er redd» eller «Jeg trenger hjelp».

Håp betyr ikke at alt er enkelt. Håp kan være at noen blir værende. At noen spør en gang til. At vi tør å fortelle sannheten før det blir akutt.

En del av bokreisen

For meg er dette også en del av arbeidet med boken Kunsten å be om hjelp. Boken handler om sorg, skam, rus, prestasjon og veien tilbake til andre mennesker og til meg selv.

Men boken skal ikke bare skrives. Den skal også leve i samtaler med mennesker. Dette arrangementet var en slik samtale.