Avstanden fra hodet til hjertet er omtrent en halv meter. På kroppen er den kort. I et menneskeliv kan den være enorm.
Å forstå er ikke det samme som å kjenne
Jeg kunne forklare, analysere og sette ord på mye. Det ga meg kontroll, men kontrollen holdt også følelsene på avstand.
Først da kroppen ikke ville mer, forsto jeg at innsikt alene ikke var det samme som endring.
Det er mulig å bruke refleksjon som beskyttelse. Vi kan analysere barndommen, sorgen og reaksjonene våre med stor presisjon, men fortsatt holde følelsene på trygg avstand. Hodet forklarer. Kroppen husker. Hjertet trenger kontakt.
Du kan forstå hele historien din og fortsatt stå utenfor den. Endring begynner når innsikten får kontakt med kroppen og andre mennesker.
Broen mellom dem
Broen bygges ikke i ett stort sprang. Den bygges i små handlinger: å være ærlig, bli værende i følelsen og slippe et annet menneske nær.
Dette er en av ideene jeg undersøker i boken Kunsten å be om hjelp.
Forskning formidlet av NKVTS viser at skam etter vold og overgrep henger sammen med psykiske plager, og at sosial støtte har betydning. Det gir mening: Det som ble skapt i en relasjon preget av makt og taushet, kan ikke alltid repareres alene.
Ett steg er nok
Du trenger ikke forstå hele livet før du gjør noe annerledes. Noen ganger er det nok å si én sann setning til ett trygt menneske.
Veien fra hodet til hjertet handler derfor ikke om å tenke mindre. Den handler om å la kunnskapen få konsekvenser: sette en grense, be om støtte, tåle sorg, være til stede i kroppen eller velge bort det som bedøver.
Små broer i hverdagen
En bro bygges planke for planke. Legg merke til hva som skjer i kroppen når du forteller noe vanskelig. Sett ord på én følelse før du forklarer den. Avtal en ny samtale før du går. Gjør hjelpen konkret nok til at den faktisk kan tas imot.
Målet er ikke å bli et menneske uten forsvar. Forsvarene våre oppsto ofte fordi vi trengte dem. Målet er å oppdage når de ikke lenger beskytter livet, men begrenser det.
KILDER OG VIDERE LESNING